PRAKSIS
Trikayoga-praksisen inkluderer meditasjon og øvelser med fokus på pusten, avspenning og energiflyt. Det er en prosess som oppløser anspentheten i vårt indre. Dermed kan den skapende kraften fra vårt innerste vesen frigjøres, noe som igjen kan føre til en fullstendig forvandling av vår bevissthet.
For mennesker som søker ekte åndelig vekst er trikayoga-praksisen like relevant i vår kultur i dag som den var i India for tusen år siden. Den er kanskje enda mer relevant her og nå pga materialismen og selvsentreringen som preger vårt samfunn, og som det er vanskelig å frigjøre seg fra. I vårt samfunn blir livet for mange hovedsakelig til et jag etter ting og ego tilfredsstillelse. Vi jager etter ytre ting: penger, hus, makt, suksess, forhold, sex, etc. og tror at disse tingene skal gi oss varig lykke og mening med livet. Vi klamrer oss til det vi får tak i og blir fortvilet når ting forandrer seg. Til den grad vi forholder oss til livet med en slik ego fokus blir vi adskilt fra det åndelige. Skuffelser og lidelse setter sine sterke spor som fører til mer og mer anspenthet, en slags fastlåst livsenergi. Energisentrene (chakraene) og den naturlige kreative energiflyten blir blokkert. På denne måten blir vi sakte men sikkert mer og mer fastlåst av fokusering på ytre ting som ikke gir fullstendig tilfredsstillelse i det lange løp.
Hensikten med trikayoga-praksisen er å oppløse anspenthet slik at den skapende energien i vårt dypeste indre kan frigjøres og utfolde seg. Etter hvert som indre anspenthet oppløses begynner vi å oppleve kildeårsaken bak vår eksistens. Vi opplever enhet: alle mennesker og all eksistens er den energien vi føler i oss selv, selv om de fleste mennesker ikke er bevisst på det. Denne enhetsopplevelsen blir til naturlig medfølelse med andre mennesker. Vi blir gradvis forenet med Selvets egenskaper. Vi opplever denne dynamiske stillheten som en levende åndsnærværelse. Det individuelle og materielle blir forenet med det universelle og guddommelige
Trikayoga fant veien til USA i moderne tid gjennom en rekke lærere. En av dem var Swami Rudrananda (Rudi, 1928-1973). I de siste årene av sitt liv var Rudi i ferd med å artikulere det han kalte for sitt tantriske arbeid. Dette var en naturlig videreutvikling av hans egen åndelige praksis og innsikten han hadde oppnådd i India i samvær først med Bhagavan Nityananda (ca.1900-1961), og senere med Swami Muktananda (1908-1982). I forbindelse med sin egen utforsking av praksisen han lærte av Rudi kom Swami Chetanananda (Swamiji, 1948-), tradisjonens nåværende leder, senere i kontakt med den nedskrevne trika-filosofien innenfor kashmir shaivismen. Swamiji forsto at denne filosofien tydelig forklarte de dypeste elementene i Rudis lære. Beskrivelsene i trika-filosofiens tekster stemte helt med det Rudi hadde sagt om sin egen erfaring. Beskrivelsene var også i overensstemmelse med Swamijis erfaring gjennom mange års utøvelse. Det ble klart for ham at både Nityananda og Rudi, gjennom deres intense indre arbeid, faktisk var engasjert i det mest vesentlige som ble beskrevet i trika-filosofien, selv om de ikke hadde brukt denne betegnelsen på sin egen praksis.
