FRIGJØRING FRA KARMA NETTET

av

dr. Per O. Johansen

(i Alternativt nettverk magasinet, 6-2003)

I kristendommen heter det at "vi høster som vi sår". Det samme konseptet, kalt karma teorien, fremstår i Kashmir Shaivismen, en mer enn tusen år gammel Indisk filosofi og yoga praksis tradisjon. Karma teorien forklarer universet som en endeløs kjede av årsak og virkning. Fra dette synspunktet består all manifestasjon av et integrert nettverk av deler som alltid er i forandring og aldri er uavhengig eller adskilt fra, eller essensielt annerledes enn helheten. Denne helheten er det gudommelige, en levende bevissthet som kalles Shiva, det universelle Selvet.*

Shiva er både kildeårsak til all manifestasjon, og samtidig selve manifestasjonen. Dette Selvets egenskaper er dynamisk stillhet, bevisst kraft og fri vilje og evne til utfoldelse. Bevissthetens energi springer ut fra sin egen ubegrensede uttrykksmulighet (stillhet) og frie (dynamiske) vilje, som en slags lykksalig kosmisk lek til bevissthetens egen nytelse. Bevisstheten blir til mangfoldighet uten å miste sine essensielle egenskaper. Det åndelige og det materielle er en kontinuerlig ikke-dualistisk enhet. Alle helhetens deler, inkludert oss mennesker, er gjennomsyret av Selvets naturlige struktur og fungerer etter Selvets uutgrunnelige, absolutte, innebygde lover.**

Karma teorien sier at vi som mennesker ikke kan unngå virkningen av våre handlinger, og at vi ikke kan unngå å bevege oss, dvs handle. Teorien sier at "rettferdig gjengjeldelse" er en av Selvets lover. Hvis jeg, for eksempel, gjør noe vondt mot et annet menneske, med egoistiske motiver, vil karma loven forårsake at en virkning av dette kommer tilbake til meg før eller siden. Denne teorien er selvfølgelig vanskelig, om ikke umulig, å bevise vitenskapelig, men den kan bli opplevd og annerkjent gjennom indre reflektering og sadhana (yoga praksis).

Karma er som et uendelig nett. Det er lett å bli fanget, men svært vanskelig å frigjøre seg. Hver og en blir fanget av og viklet inn på sin egen unike måte. Enten vi er bevisst på denne innviklingen eller ikke gjør vi alltid det som er naturlig for oss til enhver tid: vi beveger oss. Vi kan ikke unngå dette. Bevegelse og handling er fundamentale elementer ved vår eksistens. Ved hver bevegelse, eller handling, forårsaker vi nødvendigvis en forandring i vårt forhold til nettet. Motivet bak handlingen er enten slik at det innvikler oss mer og skaper mer karma i livet vårt, eller så er det slik at handlingen bidrar til frigjøring. Det er umulig å starte hverken livet eller åndelig arbeid utenfor nettet. Det er heller ikke mulig å være helt adskilt fra det på noe tidspunkt.

*

En klassisk og inspirerende forklaring på hva det vil si å frigjøre seg fra karma er gitt oss i Bhagavad Gita (Herrens sang). Dette historiske diktet, som ble til i India i århundrene umiddelbart før og etter Kristi fødsel, viser hvordan livsomstendigheter kan fange oss, og hvordan vi kan frigjøres. Selvom det er hentet fra en helt annen tid og kultur enn vår egen, er diktets universelle tema relevant for alle mennesker, til alle tider.

I diktet befinner prinsen og krigeren Arjuna seg på slagmarken i et sammenstøt mellom to store hærer. Han har blitt forrådt av noen av sine nærmeste slektninger og stammefrender, som nå er å finne i fiendehæren. Han har mistet sitt kongedømme. Når han nå står overfor det avgjørende slaget, kjemper Arjuna bittert i seg selv med valget om enten å drepe sine egne familiemedlemmer og frender, eller å forsømme sin plikt som prins og kriger. Begge deler vil være i alvorlig strid med den Indiske sammfunnsordenen på denne tiden. Dilemmaet gjør at Arjuna faller sammen i dyp fortvilelse og handlingslammelse. Han mister motet fullstendig, kaster sine våpen fra seg og nekter å kjempe.

I respons til Arjunas desperate situasjon og behov for veiledning åpenbarer det guddomelige seg for ham i form av Vishnu, universets Herre*, og begynner å instruere og veilede ham:

"Arjuna, hvorfra har denne livløse motløsheten kommet over deg i denne utfordrende stund? De edle kjenner ikke fortvilelse, Arjuna, for det fører ikke til himmelen men bringer vanære. Gi ikke etter for nedverdigende svakhet, for dette sømmer seg ikke for deg. La denne uedle maktesløsheten fare; reis deg og gå frem med brennende hengivenhet........ Legg alt annet til side og finn din frigjøring i meg"**

Som Arjunas åndelige lærer forklarer Krishna sin ubegrensede natur og oppfordrer Arjuna til å frigjøre seg fra karma og sansenes grep ved å hengi seg til det guddommelige:

"Sansenes berøring med alle ting gir varme og kulde, glede og ubehag. Sanseopplevelsene kommer og går; de er flyktige og forbigående. Sterke sjel, hev deg over sansenes grep. Den som ikke blir forstyrret av sansenes berøring med ting, som har sin sjel forenet med det guddomelige, som er det samme i glede og ubehag, tar del i det udødelige."***
"I hengivelse til meg vil all klamring og synd oppløses. Engst deg ikke lenger."****

I stedet for å la Arjuna synke ned i sitt eget nederlag når han møter sitt livs største utfordring inspirerer Krishna ham til å heve seg og møte utfordringen på en måte som frigjør ham. Krishna viser Arjuna hvordan hans dilemma kan løses: ved å la karma gå sin naturlige gang mens han forholder seg til det med urokkelig hengivenhet til det guddommelige. Dette fører til at Arjuna oppnår en forståelse som gir ham fred og styrke til å gjennomføre slaget i en opplyst tilstand, uten bekymring for utfallet. Han har fått et ubegrenset perspektiv.

Bhagavadgita illustrerer hvor viktig det er å hengi seg til Selvet. Diktet viser også til den åndelige lærerens rolle i frigjøringsprosessen, og hvordan en bør forholde seg til en slik autentisk veileder for å få best mulig utbytte av utvekslingen. Diktet kan i tillegg

*

Ethvert samfunn har sine mønstre som fanger. Vårt moderne samfunn er preget av materialisme og individualisme. Vi vil helst ha i både pose og sekk. Livet blir for mange hovedsaklig til et jag etter ting og ego tilfredstillelse gjennom penger, hus, karriere, sukksess, makt, forhold, sex, etc. Vi forholder oss ofte til alt dette som om det var objekter og resultater vi bare må ha mer og mer av, og som helst bør vare evig. Vi klamrer oss til det vi får tak i, og blir fortvilet når ting forandrer seg. Det er selvsagt ikke problematisk i seg selv å ha eller oppnå ting. Det er heller ikke nødvendigvis problematisk å ikke ha eller å ikke oppnå visse ting. Både det vi har og det vi ikke har kan og bør oppleves som naturlige deler av livets helhet, med alle sine gleder og sorger. Det er ikke det vi har eller ikke har, men måten vi forholder oss til det vi har og ikke har som avgjør hva slags livsopplevelse vi får. Det er selve jaget og klamringen, enten det er bevisst eller ubevisst, som er problematisk.

Ved å observere vår livsopplevelse over tid er det mulig å oppdage at alt det vi jager etter og klamrer oss til egentlig ikke kan føre til noen varig lykke eller velvære. Når jag og klamring dominerer bevisstheten, når det å oppnå og holde på ting i seg selv blir oppfattet og fokusert på som livets hovedmål og mening, er vi fanget og begrenset av vår egen individuelle livssituasjon og ego fiksering. Vi er forhindret fra å se dypere muligheter i oss selv og i omgivelsene rundt oss. Det er aldri nok av det som ikke tilfredstiller. Livet henger liksom ikke helt sammen selvom vi endelig har blitt sjef på jobben, fått huset vi lengtet etter, og forholdet og barna vi drømte om. Det blir skjelden helt slik vi hadde drømt at det skulle bli, ihvertfall forblir det ikke vanligvis slik som vi vil at det skal være over lengre tid. Tomhet eller konflikter melder seg før eller siden for de fleste. Jaget og klamringen blir ofte til skuffelse, og i verste fall til utbrenthet, depresjon og sykdom.

Det som jages etter og som vi har en tendens til å klamre oss til, stammer fra det som kalles biologiske imperativer: å overleve og formere seg. Disse imperativene er bygd
inn i alle mennesker ved fødselen. Samfunnsmønstre, og i vår tid masse media, bygger videre på disse imperativene på forskjellige måter og skaper diverse relaterte begjær, som

*

Er vi virkelig dømt til å være fanget av de biologiske imperativene vi er født med og de samfunnsmønstrene og psykiske arrene vi har tatt innover oss? Er vi dømt til å leve i anspenthet, jag og klamring? Eller er det mulig, som Arjuna, å frigjøre seg fra karma nettet og få en helt annen livsopplevelse? Det er hovedutfordringen alle står overfor før eller senere, uavhengig av sammfunnsomgivelser og personlige omstendigheter. Det er en utfordring som åndelige tradisjoner og religioner har forsøkt å gi løsninger på i mange århundrer, og som et visst antall hellige mennesker fra forskjellige tradisjoner tilsynelatende har klart å fullbyrde i praksis.

Vi har kommet til dette livet uten at vår vilje har hatt noe med det å gjøre. Det er derfor mulig å oppfatte det som en tilfeldig hendelse, som en slags straff, eller som en gave fra en høyere makt eller dypere universell kraft. Hvordan en oppfatter dette livsfaktumet, ens egen eksistens--holdningen en har til dette mysteriet--har en altomfattende innvirkning på hvordan livet blir. Hvis en ser på livet som en tilfeldig hendelse, som kun et vitenskapelig fenomen, blir det nødvendigvis preget av materialisme, følelsesmessig avstand (kulde) og skeptisisme mot alt som ikke kan bevises gjennom vitenskapelig forskning. Denne vitenskapelige (nøytrale) holdningen gjør det svært vanskelig, for ikke å si umulig, å annerkjenne eller oppleve en dypere kildeårsak (fundamental energikilde, altomfattende bevissthet) bak alt som eksisterer. Hvis en ser på livet som en slags forbannelse eller straff blir det til en kamp mot hva det nå enn er som har påført oss denne tilstanden. Det skaper automatisk en negativ indre reaksjon, en fundamental negativ holdning som igjen skaper negative mentale og følelsesmessige vibrasjoner mot alt og alle. Disse vibrasjonene gir seg utslag i handligsmønstre. Det blir nødvendigvis et liv preget av hat og kamp--mot høyere makter, mot en selv, mot andre, og mot omgivelsene. Hvis en derimot ser på livet some en gave, som noe å være takknemlig for, og som noe å gi av seg selv til, åpner mulighetene seg til et liv i åndelig vekst. Da kan livet bli en svært verdifull mulighet til utvikling og forbedring, både for en selv og for de menneskene ens liv kommer i berøring med.

Det er vi selv som gir livet den betydningen det får eller ikke får. Dette ansvaret må vi ta. Hvis vi vil oppleve åndelig veks, en gradvis frigjøring fra karma nettet og en gradvis fordypning i opplevelse av den fundamentale energikilde, må vi først finne i oss selv en viss takknemlighet for livet, og en åpen, søkende holdning. Denne holdningen må vi velge bevisst, hvis den da ikke demrer av seg selv etter hvert gjennom vår livsopplevelse. Å finne denne holdningen er det første, nødvendige steget på veien til åndelig vekst.

*

I vårt moderne vestlige samfunn er det voksende interesse for yoga, alternative behandlingsmetoder og meditasjon for å bidra til å løse de uttallige problemene som oppstår gjennom jag og stress. Endel mennesker føler et sterkt behov for å frigjøre seg fra den materialistiske og individualistiske tidsånden vi lever i. Mange har en fornemmelse av at det må være noe dypere i livet enn det mer eller mindre overfladiske dagliglivet de lever. Noe dypere og finere, en slags uutgrunnelig ro og styrke, ligger og demrer under den individualistiske og samfunnsdominerte overflaten. Denne fornemmelsen er vanskelig å holde tak i og ennå vanskeligere å få en dypere opplevelse av. Derfor skyves den ofte raskt under teppet. Jaget og klamringen fortsetter for de fleste. Uansett, når vi får glimt av denne dypere virkeligheten under overflaten er vi i kontakt med Selvet.

Opplevelse av Selvet, om enn glimtvis, er nødvendigvis fyllt av gudommelige egenskaper: en enkel livsglede, dyp velvære, enhet, kreativitet, energi, styrke, ro, balanse, takknemlighet og medfølelse med andre. Vi får glimt av nuet som noe dypere enn alle våre personlige problemer, som eksistens uten grenser. Slike opplevelser gir en smak på livets kildeårsak, på hvem og hva vi virkelig er. Ett eksempel på dette er den enkle livsgleden og naturlige utfoldelsen de fleste opplever til visse tider som barn, og ved spesielle anledninger i voksen alder. En slik tilstand er det mulig å ha kontinuerlig fordypet kontakt med gjennom bevisst åndelig arbeid, spesielt innen en autentisk lærertradisjon.

For å oppnå åndelig vekst må vi bevisst bestemme oss for å arbeide i oss selv til et dypere nivå. Vi må snu oppmerksomheten fra ytre omstendigheter til vår indre energimekanisme, gjennom bevisst fokus på pusten og andre meditasjonsteknikker. Ved å utforske denne mekanismen, og med kompetent støtte og veiledning, har vi en sjanse til å gradvis frigjøre oss fra karma nettet. Vi har alle blitt tildelt, som gudommelig gave, en vilje som gjør oss i stand til å velge hva vi fokuserer på til enhver tid, uavhengig av individuelle omstendigheter. Denne viljen kan vi bruke til enten å vikle oss videre inn i nettet, eller til å bevisst arbeide innvendig for å frigjøre oss. Ved å velge det siste gir vi utrykk for at vi verdsetter livet og den frie viljen vi har fått tildelt.

For å ha en sjanse til å frigjøre seg fra karma nettet i dette livet må en begynne å invistere sin livsenergi på en helt annen måte enn det vårt moderne samfunns tidsånd tilsier. En må bevisst snu fokus fra å jage etter og klamre seg til ting, til en helt annen oppfatning av hva som er livets mål og mening. Et inderlig indre ønske om frigjøring må, på en eller annen måte, graves frem i ens indre og kultiveres. Dette ønsket kan med litt hell føre til at en finner en autentisk praksis og lærertradisjon som gjør det mulig å komme i gang med en dyp forandringsprosess. Over tid, gjennom denne praksisen og kontakten, kan anspenthet og krystalisert energi gradvis oppløses slik at den kreative kraften vi essensielt er etterhvert kan utfolde seg fullstendig.

Selvom selve opplevelsen av Selvet er preget av enkel glede, ro og potent stillhet, er ikke forandringsprosessen som skal til for frigjøring nødvendigvis alltid preget av ro. Å løsne alle de karmiske knutene som ligger i vårt psykiske system krever at vi etterhvert som oppløsningsprosessen utfolder seg må gjenoppleve, på et indre energiplan, de opplevelsene som førte til knutenes formasjon. Dette kan være smertefullt og vanskelig til tider. Men, hvis en arbeider riktig, i kontakt med en kvalifisert lærer, blir resultatet gradvis frigjøring. Etterhvert som knutene løsner blir det enklere å puste og oppleve energisentrene i kroppen. Det blir en dypere energiflyt i hele det indre psykiske systemet. Etterhvert blir det også mer naturlig å ha dypere medfølese med og forståelse for andre. En opplever den essensielle enheten som en virkelighet, ikke bare som teori. Prosessen er som å skrelle og spise en stor indre løk: fokus, regelmessig arbeid og endel tårer må til før en kommer inn til den søte kjernen. Tålmodighet og utholdenhet er viktig. Det er best å spise sakte og gi seg god tid til å fordøie.

*

Hvis vi vil frigjøre oss fra karma må vi ha et utrolig mye bredere perspektiv enn det som er knyttet til biologiske imperativer og samfunnsmønstre. For å kunne oppleve Selvets egenskaper fullstendig må vi la våre individuelle egogrenser falle. Ikke slik at vi på noen måte fornekter eller fortrenger vår biologi, individualitet eller samfunnstilknytning, men slik at vi ikke lenger er forhindret av disse faktorene fra en dypere opplevelse. På denne måten åpner muligheten seg til total frigjøring.

Når vi blir fanget av nettet i våre bevegelser og forhold er det kun en ting som kan frigjøre oss: å gi slipp på de forskjellige agendaene vi bringer til disse bevegelsene. Det er den eneste måten vi kan frigjøres fra det komplekse begjærnettverket vi bærer på. Å bevisst gi slipp på ens egen agenda er å hengi seg til Selvets lover. Denne hengivelsen er ikke det samme som resignasjon, eller overgivelse til en annen persons eller organisasjons agenda. Hengivelse er en bevisst, selvhelbredende handling. Det en må gjøre er ganske enkelt å heve seg, igjen og igjen, over egne begjær til den grad at en blir mottakelig for Selvets ubegrensede perspektiv, der alle muligheter er åpne. Da blir det en ganske annen stemning, atmosfære og enrigiflyt, først innad, og siden utad mot andre. Vi kan da, i stedet for å bli fastlåst i agendaer som står mot hverandre, mye lettere se og akkseptere andre perspektiver i situasjoner som krever samarbeid eller nærhet. Det gjør at den universelle energien og bevisstheten kan begynne å styre våre bevegelser, i stedet for at de styres av ego. Langt mer kreative, medfølende handlinger og initiativ har en tendens til å oppstå naturlig i denne atmosfæren. Hvis andre da ikke blir inspirert til eller ikke er i stand til å samarbeide i dette miljøet, har vi i hvertfall gjort vårt beste, og har ikke forårsaket mer innvikling i karma, hverken for oss selv eller andre. Som Arjuna på slagmarken har vi gjort det vi kan og bør. Vi har beveget oss, til beste evne, i samsvar med og i hengivelse til Selvets vilje. Dybden av denne hengivelsen over tid bestemmer til hvilken grad vi er i stand til å annerkjenne og forenes med det guddommelige..

Spesielt når vi kommer til veiskiller som krever valg som virker veldig vanskelige og krevende, er hengivelse og det å be om veiledning fra det gudommelige den eneste løsningen. Derfor er det best å ha en autentisk åndelig lærer å forholde seg til, en som er tilstrekkelig forenet med dette Selvet til å stille de nødvendige utfordrende spørsmålene og samtidig gi instrukser, støtte og åndelig næring. Spesielt ved vanskelige veiskiller er det viktig å ha en slik veiviser. Egoet er en utrolig standhaftig følgesvenn og er i stand til å lure oss til å tro at det er den guddommelige stemmen vi hører selv om det egentlig er vår egen agenda som taler til oss. Forholdet til en autentisk lærer kan være smertefullt til tider, men det er i sannhet en nødvendighet og velsignelse å ha en slik person å forholde seg til hvis en først har tatt sikte på total frigjøring i dette livet.

*

Bruk av ordet frigjøring i tilknytning til åndelig praksis referer til opphøyelse, det å leve i ubegrenset frihet, i kontakt med en tilstand hevet over ego. Men i vår moderne vestlige kultur kan frigjøring og frihet lett bli misforstått. Ordene kan ha forskjellige betydninger i forskjellige sammenhenger. Derfor må en være klar på hva en mener når en bruker slike ord. For eksempel, det har vært en tendens i vår kultur, spesielt siden 60 tallets meg-generasjon, til å oppfatte frigjøring og frihet som en form for nihilisme eller selvopptatthet. Dette er ikke den type frigjøring og frihet som kreves i åndelig praksis.
I USA på 60 og 70 tallet var det viktig å gjøre akkurat det en selv ville: "do your own thing" (gjør din egen greie) var hippy-bevegelsens kamprop. Denne bevegelsen forplantet seg som kjent til Europa. Selvom bevegelsen hadde mange positive sider, må det annerkjennes at friheten den proklamerte er, i beste fall en svært begrensende type frihet, og derfor vel ingen egentlig frihet. Med fokus på ego tilfredstillelse og illusjoner er det heller en "jeg er meg selv nok" mentalitet som ekskluderer ethvert annet perspektiv. Et tegn på at denne mentaliteten lever i beste velgående også i dagens alternative miljøer er den moderne ideen at en kan være sin egen åndelige lærer. Dette er en vestlig illusjon som ikke er i samsvar med århundrer av orientalsk tradisjon og praksis. I disse tradisjonene er en autentisk åndelig lærer alltid beskrevet og sett på som en nødvendig hovedingridiens i den åndelige utviklingsprosessen. De som faller for jeg er meg selv nok illusjonen har en tendens til å vite med sikkerhet hviken tilstand de selv er i, og hva de trenger å gjøre for å videreutvikle seg. De har en tendens til å insistere på å komme med sin egen diagnose og sitt eget behandlingsprogram, i stedet for å søke og ta til seg kompetent veiledning. Av den grunn bruker de ofte svært mye tid på å bygge argumenter for hvorfor de har rett og andre tar feil. At denne fremgangsmåten fører vekk fra åndelig vekst og ikke til slik vekst er ganske åpenbart. Det er svært vanskelig, om ikke umulig, å fordype seg i Selvet med denne holdningen og fremgangsmåten. Den fører i stedet i det lange løp til angst, paranoia, adskillelse og konflikter, dvs videre karma innvikling.

Den virkelige frihet som fører til åndelig vekst må nødvendigvis inneholde villighet og evne til å velge å gi slipp på egogrenser. Virkelig frihet må inkludere villighet til å ta feil, til å motta veiledning når det er nødvendig, til å være ansvarlig og disiplinert, til å lære nye ting, og til å være hengiven til Selvet, uansett hvilket navn blir satt på denne virkeligheten. Denne type frihet åpner veien til total fordypelse i det guddommelige. Den oppløser spørsmålene og konfliktene rundt "min greie" og "din greie". Den legger vekt på "vår greie", i den bredeste, mest universelle forstand. Dette livet er "vår greie". Kjærligheten vi opplever sammen er "vår greie". Selvet er "vår greie". Denne fundamentale virkeligheten, ikke de overfladiske forskjellene mellom oss, er det som er mest betydningsfullt. Vi har frihet til å fokusere på denne fundamentale virkeligheten. Vi burde bruke den.

Ved å gi slipp på våre forutfattede meninger, fordommer, engstelser og illusjoner tillater vi det som er naturlig, det som er samstemt med Selvet, til å springe frem i og fra oss. Dette frembringer tapasya, en indre oppbrenning av illusjoner og begjær. Gjennom denne prosessen frigjøres vi fra våre samskaras. Gradvis heves vi over egobegrensninger. For de fleste som begir seg ut i dette er det ofte en smertefull prosess. Virkelig frihet har sin pris. For å oppnå Selvets kraft og lykksalighet må vi gi slipp på overfladiske innviklinger. Vi må strebe kontinuerlig etter et opphøiet perspektiv. Til den grad vi kan se våre livsomstendigheter som utrykk for Selvets kosmiske lek, oppløses vårt karma. Det berører oss ikke lenger på den samme måten som før. Poenget er å gradvis se alt som skjer som en naturlig del av bevissthetens uutgrunnelige utfoldelse. Greier vi å holde fast ved det har vi nådd en tilstand som i Kashmir Shaivismen kalles jiva mukta, frigjøring mens en lever. For å nærme oss denne tilstanden hverken kan eller behøver vi fornekte eller forkaste vårt karma. Vi hever oss heller over det i hengivenhet og annerkjennelse. Da mister karma sin makt over oss; nettets fangeevne er borte. Fra et ikke-dualistisk synspunkt skinner nettet på oss som manifest bevissthet. Alt vi opplever er Shiva, det gudommelige.

KILDER

Braarvig, Jens: Innledning til norsk oversettelse, Bhagavadgita, Universitetsforlaget, Oslo, 1990

Chetanananda, Swami: Dynamic Stillness (part 1 and 2), Rudra Press, Portland, Oregon, USA, 1991.

Goswami, A: The Self-Aware Universe: How Consciousness Creates the Material World, Jeremy P. Tarcher/Putnam, New York, USA, 1993.

Hatengi, M.U. and Chetananada, Swami: Nityananda, the Devine Presence, Rudra Press, Portland, Oregon, USA, 1984.

Mascaro, Juan (trans.): Bhagavad Gita, Penguin Books, New York, USA, 1962.

Mishra, Kamalakar: Kashmir Shaivism, The Central Philosophy of Tantrism, Rudra Press, Portland, Oregon, USA, 1993.

Myhre, Rolf Kenneth: Det selvbevisste univers: Hvordan bevissthet skaper den materielle verden, Alternativt Nettverk, nr. Oslo, 1-2003

Pandit, B.N.: Aspects of Kashmir Shaivism, Utpala Publications, Shrinegar, India, 1977.

Rudrananda, Swami: Spiritual Canibalism (3rd ed., først utgitt 1971), Rudra Press, Portland Oregon, USA, 1987.

Sing, Jaideva (trans.): Shiva Sutra: The Yoga of Supreme Identity, Motilal Banarsidass, Dehli, India, 1979.